Bakgrunn/oppvekst/ familieforhold

​

Odd ble født 16.04.1924 i Oslo. Han kom fra et typisk arbeiderklasse-hjem. Hans far, Arthur Gustav Mathias Tandberg (f. 17.05. 1894), var murer og tydelig introvert. Foreldrene var ikke opptatt av kunst og hadde sikkert ikke oppsøkt noen kunstutstillinger. Han fikk dermed lite inspirasjon fra sin mor og far.

Man kan undre seg over hvordan han kom til å bli en kunstner med syn for noe som var så nytt.

​

Lite er skrevet om Odds familiebakgrunn, oppvekst og privatliv, noe som nok i stor grad skyldes hans tilbakeholdenhet med å snakke om disse sider ved seg selv og sitt liv. Kjennskap til hans bakgrunn kan forhåpentligvis bidra til å skape en forståelse for hans kunst og hva som inspirerte Odd til å bli en kunstner. 

Han bodde på Bjølsen til han var 10 år, da hans foreldre flyttet fra hverandre. Han flyttet med sin mor, Regine Kristensen, til hennes bror i Krokstadelva, der hennes familie kom fra. Ca. 4 år senere flyttet de tilbake til Oslo, der de bodde sammen med hans far, Arthur Tandberg. Hans lærer i Krogstadelva, Max von Knappen, var veldig opptatt av kunst og oppfordret han til å fortsette å tegne og male. Han har nok vært den første inspirasjonskilden for Odd. I Oslo gikk han på Ruseløkka Middelskole. 17 år gammel startet han på Bjarne Engebrets malerskole.

Foreldrene levde et veldig tilbaketrukket liv. Arthur unngikk selskaper og samvær med andre. Selv sine søsken og deres familier besøkte han svært sjelden, uvisst av hvilken grunn. 

​

Arthur dro ofte på turer i Nordmarka og tok gjerne med seg familien. Odd ble også glad i skogsturer. Faren viste mye omsorg for sin familie og var spesielt opptatt av å dekke familiens grunnleggende behov. Han sa flere ganger til sin voksne sønn, på den tiden Odd ikke tjente penger på kunsten, at han måtte få seg et ordentlig arbeid, f eks. murer eller annen type håndverk, slik at han kunne forsørge kone og barn.  Han ga gjentagende ganger uttrykk for at han syntes sønnen hadde mange rare påfunn og sa ofte «ja, den gutten, den gutten» og ristet litt på hodet med et smil. Det viste vel en manglende forståelse og oppbacking av Odd som kunstner.

Arthurs far, Gustav Mathias Tandberg (f. 1872) kom fra Tandberg gård i Bærum. Han var ikke odelsgutt og flyttet fra gården og skaffet seg bolig i den gang det fargerike arbeiderstrøket Vika, der Arthur vokste opp med begge foreldre. Mor: Anna Ovidia Tandberg (f. 1873), to yngre søstre og en bror. Alle var driftige. Spesielt ble Arthurs bror, Reidar Viggo Hugo (1904 - 1970), viktig for Odd. Onkelen sørget for at Odd og hans kunstnervenner fikk jobbe i hans slakterforretning under krigen. Onkelen og tantene, Gudrun Ferdinanda (1896 - 1987) og Svanhild Vega Hedvig (1898 - 1977),  kjøpte noen malerier av han og hjalp således til at han kunne skaffe seg nødvendig utstyr som kunststudent. Familien hadde mye omsorg for ham, men det er vanskelig å finne at de var direkte  inspirerende for hans kunstneriske utvikling. 

​

Hvor kom denne fantasien, kreativiteten og hans kunstneriske evner (evnen til å se/uttrykke seg via flere kunstarter) fra? Det er vanskelig å se at det kan komme fra hans far, men kanskje fra farens slekt?

Arthurs tante, Maya, ble linedanser og gift med en profesjonell klovn. Kanskje hun ble inspirert av tivoli og sirkus i Vika eller hadde hun en slags kunstnerisk sans for dans og et behov for å uttrykke seg? Hun og ektefellen jobbet begge på sirkus og ble veldig ettertraktet, bl.a. opptrådte de i på tivoli i København og i Russland, der de fikk betalt i gull og diamanter. Kanskje det likevel kunne ligge et kunstnergen i Tandbergfamilien?

 

Odds mor, Regine Kristensen (1895 - 1969), vokste opp sammen med en søster og bror i en arbeiderfamilie i Mjøndalen. Hun og søsteren skal bl.a. ha jobbet i en skofabrikk. Lite er kjent om Regines bakgrunn og oppvekst.  Hun fortalte ikke så mye om seg selv, så derfor blir beskrivelsen av henne hovedsakelig utfra min (barnebarnet Mettes) erfaring med henne inntil hun døde i 1969. Hun sa mye rart, noe som det kanskje var vanskelig for voksne å forholde seg til eller ta på alvor, men som passet godt i forhold til et lite barn. Hun kunne leve seg inn i morsomme situasjoner og filmer, noe som kom til uttrykk i samtaler med meg. Hun hadde tydeligvis veldig god fantasi, og hadde kanskje behov for en virkelighetsflukt fra den lille leiligheten i Trondhjemsveien 81 og en mann som var lite pratsom eller det monotone livet de levde, og derved drømme seg inn i en annen tilværelse enn den hun levde i, som var fattig på opplevelser. Hennes mange små innkjøpte barokklignende skulpturer som prydet stuen, og hennes måte å kle seg på, kunne tyde på det. Hun kom ofte på besøk til Ås. Kledd i pelskåpe og en stor hatt kunne hun sammen med meg klyve over stokk og stein for å besøke fjøset på Norges landbrukshøyskole en tidlig morgen før de andre voksne hadde stått opp. Hun var som en fantasifigur. Jeg elsket å være sammen med min bestemamma, som var med på det meste et barn kunne ønske seg. 

Det ble hyppige besøk hos mine besteforeldre i Trondhjemsveien. Der var alt annerledes enn i Nummes barndomshjem på Ås, der familien bosatte seg etter tilbakekomsten fra utlandet. For et barn var det som å tre inn i et eventyrland, med spennende figurer og lamper.

​

Hun kan nok ha virket «litt rar» på andre.  Tror andre voksne ikke så lett fant tonen med henne og vice versa. Som psykolog har jeg flere spørsmål vedrørende hennes personlighet, som det er vanskelig å få svar på.   Hadde hun noen umodne karaktertrekk? Tok hennes fantasier henne noen ganger litt for langt ut på viddene?  Var denne fantasien et slags forsvar for en litt traurig eller grå tilværelse eller var det en kreativitet som ble styrende for tankene og adferden? Hvis hun hadde en kreativitet hun ikke fikk levd ut, ville det ikke være så rart om hun levde i en slags fantasiverden. Det finnes imidlertid ingen opplysninger om at hun på noe tidspunkt ble psykotisk eller hadde vrangforestillinger.

Odd snakket lite om sin mor og far. Han måtte nærmest presses til å besøke de. Praten, slik jeg husker det, dreide seg mest om hendelser fra aviser og mer praktiske ting. Sjeldent ble det snakket om personlige ting. Det virket som Odd holdt litt avstand til sine foreldre og nærmest var litt flau over forholdene han kom fra. 

 

 

Numme – Odds støttespiller og kritiker gjennom alle år

​

Numme vokste opp i et hjem totalt annerledes enn det Odd vokste opp i.    

Elen Mathilde Grøn-Hansen, med kallenavnet «Numme», var født i Ås i 1921.  Hennes mor, Signe Grøn (1878-1960), kom fra en velhavende skisprederfamilie i Sandefjord. Signe reiste til Ås, kjøpte et stort 3 etasjes hus og startet der en konfeksjonsforretning i 1917 (?) ved hjelp av lån fra sin rike onkel, Albert. Hun giftet seg med en 14 år eldre mann, Herman Aronsen Hansen fra Sandefjord (1864 - 1944), tidligere skipper/kaptein på seilbåter som bl.a. seilte på Michigansjøen. De tok etternavnet Grøn-Hansen. Signe jobbet selv i butikken, og hadde flere ansatte til å ta seg av hjemmet og de to barna (Erik og Elen Mathilde). Mannen stod for det administrative. Hun og mannen var gjestefrie og hadde mange besøkende, hovedsakelig fra borgerskapet, som ofte overnattet i flere dager.​

​

Når det gjaldt utdannelse ønsket Numme å reise til London for å studere mote og søm, men så brøt krigen ut og hun måtte endre planer. Numme reiste til København for å studere kunst. Hun ble opptatt ved det Kongelige Danske Akademi, som den første og eneste norske elev i 1945 og studerte ett år under professor Wilhelm Lundstrøm. Hennes bestemor var dansk og søsteren var gift med Viggo Hørup, avisen Politikkens grunnlegger sammen med Edvard Brandes. Deres datter, Ellen Hørup, levde fremdeles da Numme søkte plass ved akademiet. Hun regnet ut hvor mye Numme trengte for å overleve som student. Beløpet ble overført fra Signe, Nummes mor, til søsterens konto da det på den tid ikke var mulig å få vekslet fra norsk til dansk valuta.

Numme ble den første tiden godt kjent med dansk kunst og gikk ofte på museer. Fransk kunst var på den tid veldig populært, også blant akademiets studenter, i motsetning til Nordisk og norsk kunst. Kunstneren Arne Eikeland, som holdt en stor utstilling i Rådhuset i København, ble «slaktet» av studentene. Selv Lundstrøm ble ikke skattet som han burde. Hun gikk også en periode hos Rostrup Boyesen, som var regnet som den beste kunstpedagogen i Danmark på den tiden. 

​

Følgende opplysninger er hovedsaklig  basert på Nummes nedtegnelser , da hun var 86 år gammel og inneholder mange detaljer.  De er likevel tatt med for å belyse hvordan stemninger, farger, lys og skygge virket inn på kunstnerparet.   

Odd og Numme traff hverandre i Danmark på Strøget i København.  De fant hverandre gjennom felles interesser og ble bedre og bedre venner.  Han hadde startet på kunstakademiet i København i 1946 hos professor Lundstrøm, ett år etter Numme.    Odd satt på gulvet og tegnet fordi han ikke hadde råd til å betale årsavgiften. Han tjente til livets opphold ved å vaske på KFUK.  I København oppsøkte de museer, spesielt ble de opptatt av Kunstindustrimuseet med afrikanske kunst, men også teater, sirkus   og zoologisk hage fanget deres interesse. 

De besøkte ofte restauranter, som Skinnbuksen og Tokanten, der de møtte mange andre danske kunstnere og deltok sammen med de i avskjedsfesten til billedhuggeren Jacobsen og maleren Mortensen i 1946.

Numme og Odd reiste på sin første studietur til Paris etter at Odd fikk solgt et maleri til en ambassadør samt ved hjelp av Nummes penger. De reiste med toget, gjennom det krigsherjede Tyskland, som gjorde veldig inntrykk på de begge. Da toget hadde et kort opphold i Köln, løp de til Kölnerdomen for å se den, men den var veldig skadet av bomber. Også Frankrike var preget av krigen. St Chapelle var tom for glassmalerier, Notre Dame ble for de en fantastisk opplevelse med lys og musikk.  De så mest eldre kunst fordi noen av de store museene var under oppussing og maleriene  ikke var kommet på plass. 

De forsøkte å bo på billige hoteller, men det var omtrent umulig å få leid et rom. De henvendte seg til politiet for å finne hotellrom, men til og med politiet kunne ikke hjelpe dem. De oppfattet politimennene de møtte som vennlige; en natt fikk de overnatte på gulvet på politistasjonen i 5. arrondissement. De beveget seg rundt i Paris ved Metroen, som var det rimeligste og mest effektive fremkomstmiddelet og fikk se det meste av de kjente stedene og severdighetene.  På de gamle hallene var det folkeliv til langt på natt. Bøndene kom kjørende inn med all slags kjøretøy fulle av kjøtt og grønnsaker og de syntes det luktet god mat. Pommes frites i avispapir, ble imidlertid en viktig del av deres kosthold og buljong blandet med lunkent vann, ble styrkedrikken. Det var rasjoneringskort i Frankrike, noe som også vanskeliggjorde å opprettholde et noenlunde godt kosthold.   

På den norske ambassaden fikk de nøkkel til akademiets hus på Arcueil, noe de satt veldig pris på siden Numme var syk med 40 i feber. De ble tatt godt vare på av kunstnerne Solveig Vik og Dalin som bodde der.  Etter en del vanskeligheter bestemte de seg for å reise hjem med tog fra Paris til Antwerpen, der de hadde fått plass på båt til Oslo. På grunn av streik kom de ikke videre. De henvendte seg til den norske ambassaden, men fikk ikke hjelp derfra. De var heldige å få bo noen dager på det finske sjømannshjemmet, men etter noen dager, ble Numme henvist til et hotell på stasjonsområdet hvor det, ifølge henne, var livsfarlig å bo. Odd fikk fortsette å bo på sjømannshjemmet. Julaften middag spiste de sammen med norske og finske sjøfolk , de fleste ganske berusede; noen sovnet under bordet, andre gråt eller forbannet både sin mor og far. 1. juledag ble de hjulpet av en svensk styrmann, som tok de med til den svenske sjømannskirken der de sammen fikk slappet av noen dager. Dette var deres første jul i et fremmed land. Deretter reiste de sammen med mannen til Brussel. Over nyttår kom de seg hjem og giftet seg 22.februar 1947. 

På grunn av vanskeligheter med å finne et passende bosted  i nærheten av Oslo, bestemte de seg for å leie et kårhus uten strøm og innlagt vann på Onsaker ved Randsfjorden. Odd måtte gå langt ut på et jorde, hakke hull på isen i en brønn og bære vannet hjem. De gikk til en gård for å kjøpe ved. Bonden lot de stå ved døren og vente 30 minutter før han så opp fra avisen. De fikk kjøpt noen lange trestokker og fikk låne en dobbeltsag, så de kunne holde varmen med sagingen, sa han. Det ble mye saging da vinteren var veldig kald det året. Våren og sommeren opplevde de som en vakker tid. De gikk på seteren og kjøpte melk og fløte, plukket bær i skogen.  Ved hjelp av en lånt pram rodde de omkring i de lyse sommernettene. De følte seg lykkelige! Odd malte blant annet et aktbilde, som senere ble innkjøpt av Samtidsmuseet. 

Da høsten kom pakket de kurvkofferten og dro til København. Da de ikke klarte å skaffe seg et husvær der tok de båten over til Bornholm. I Gudhjem traff de tilfeldigvis en fastboende dansk maler, Lergård, som tilbød de å bo i et sommerhus han nettopp hadde bygget. De ble gode venner. I Gudhjem opplevde de en fin natur og et spesielt lys med sterke vekslende farger på himmelen og et hav i sort når det var storm. Kunstneren Lergård har uttrykt dette i mange av sine bilder. Odd fikk aldri malt noe der, men de hadde mange fine opplevelser, bl.a. gjorde de små hvite silderøkeriene inntrykk. De lærte noe av Lergård; han la oljefargen på i mange lag og ga seg ikke før han fikk den rette fargen og det riktige lyset. De store horisontale linjene fikk betydning for de i fremtiden. 

I god tid før jul jobbet den danske maleren og hans kone med å lage bamser som skulle leveres til leketøysforretninger i København. De ble et team;  Lergårds kone klippet, Numme sydde og malerne stoppet bamsene med flis. Numme og Odd  tjente penger på dette og reiste til København, hvor de klarte å skaffe seg et hotellrom til 2 kr. pr. natt. Julen ble feiret i Norge der de hadde to rom i huset til Nummes mor på Ås. Odd satt i gang med å male bilder som han skulle bytte mot båtreiser med Fred. Olsen. 16.april, på Odds fødselsdag, reiste de med Fred. Olsens båt «Marvel» til Le Havre og seilte oppover Seinen til Rouan. Det ble en minnerik tur.  De fikk stå på broen sammen med kapteinen og den franske losen. Numme beskriver det så fint: Stille gled de gjennom det skjønne landskapet og kjente den sterke blomsterduften. Det var vår i Paris og vakkert. Det unge paret fikk tips om et lite hotell på Place de la Contrescarpe i Latinerkvarteret. Numme var gravid og fikk ekstra rasjon av olivenolje, brød m.m.  De følte seg ovenpå, hadde et stort rom med 1seng, 1 bord, 2 stoler og en vaskeservant og mat. Det var for dem et flott utgangspunkt for å studere kunst. Galleri Denise Rene ble det første moderne museet de besøkte. Der ble de godt mottatt av henne og henvist til Vasarelly og Schôffer. Hos Schôffer var det mottagelse og flere kjente modernister var tilstede. De var også på noen åpninger ved galleriet Denise Ren, og ble inspirert av kunsten de så i Paris, husket godt det de så og fikk angivelig stor erfaring. Igjen fartet de rundt i hele byen på jakt etter gallerier. Paul Klees museum fant de omsider bortgjemt i en sidegate. Bildene var små, men gjorde et mektig inntrykk på de. I galleri Maeght så de Miro for første gang og kjøpte en katalog med løse trykk. Ett av dem «Hunden som gjør mot månen» hadde de senere hengende på veggen i Ås. De fikk også oppleve andre store kunstarter, blant annet den legendariske «Le Jeune Homme et la Mort», Roland Petits ballettforestilling, basert på en bok av Jean Coctau, på Theatre des Champs Elysees.   Danset av Jean Babile og Natalie Phillipart. Babile nektet å danse etter gamle konvensjoner, og må vel betraktes som en modernist. 50 år senere snakket de fortsatt om danseren som fremførte forestillingen av en kunstner som begikk selvmord. Han var kledd i blå drakt med en rød rose.  Fremtoningen og fargene hadde satt sine spor på et par som var påvirkelig av kunsten.  De syntes begge det var så vakkert. Edith Piaffs opptreden på et teater med interiør i fargene rødt og gull gjorde også et uutslettelig inntrykk; den lille, spinkle  skikkelsen i sort under lyssirkelen sammen med den vakre sangen. 

Om sommeren reiste de sydover til Avignon og derfra til Arles, hvor de bodde et par uker. De opplevde det som så hyggelig å spasere bortover markene med små hvite hus og høye stokkroser. De kjente igjen Van Goghs motiver og de satt noen ganger på «Terasse du Cafe le Soir», som ble så berømt pga Van Goghs maleri av denne. De gikk mange mil og satt ofte under de store vakre trærne og hvilte seg.  De følte seg heldige som var der under festdagene i Arles. På et gammelt amfiteater ble Figaro oppført av operaen fra Paris. Operaen varte hele natten. Inntrykkene ble mange.

Fra Arles reiste de mot Marseille der de skulle være med Fred Olsens båt tilbake til Norge. I påvente av at de skulle komme med båten reiste de rundt til små byer i nærheten.  Tilslutt orket ikke høygravide Numme å være der lenger og kom hjem med et fly til Fornebu.  Odd måtte vente på båten. Barnet, Mette, kom 27.november og de bodde deretter i en liten leilighet i 3. etasje hos Nummes mor.  Numme ble ganske syk i forbindelse med fødselen, sannsynligvis dreide det seg om en dyp fødselsdepresjon, slik hun senere har beskrevet det for meg.  Hun kunne ikke ta seg av sitt nyfødte barn og klarte ikke å skille mellom dag og natt. Hennes tilstand kunne kanskje henge sammen med at hun var veldig emosjonell og påvirkelig av visse stimuli og inntrykk.  Hun kunne få sterke reaksjoner, noe som kunne være positivt bl.a. når det gjaldt evnen til å glede seg over gode situasjoner. Ulike kunstformer, farger og uttrykk kunne gi henne sterke følelsesmessige  opplevelser.  Imidlertid kunne  også hennes sterke følelser få motsatte utfall når det gjaldt å takle negative  episoder.  

Odd fikk malt en hel del , som etter hvert førte til utstillinger sammen med Gunnar S. Gundersen, Gudrun Kongelf og Ludvig Eikaas. Først i Bergen, så i Trondhjem og senere i Oslo. Privat var de også mye sammen og besøkte hverandre. 

Per Rom kom på besøk til de og det ble avtalt at det skulle holdes en utstilling i «Galleri Per». Odd arbeidet hardt mot separatutstillingen, som ble holdt i 1950.  Det ble ikke noen salgssuksess, men Odd fikk brukbar kritikk. På høstutstillingen i 1950 solgte Odd et nonfigurativt  maleri til arkitekt Otto Torgersen. Bildet vakte oppmerksomhet og hadde stor betydning for Odd, da Torgersen skaffet forbindelsen med arkitekt Erling Viksjø. 

Odd og Nummes nære venn, Gunnar Sætheren, som etter hvert drev det største kunsttrykkeriet i Norden, begynte rett etter krigen å lage serigrafi for bruk i reklame og mente det kunne egne seg også som grafisk kunst. I 1952 lærte han Odd teknikkene. Odd fikk laget en liten silketrykkramme og skaffet seg silketrykkfarger.  Odd og Numme stod på loftet i 3. etasje i huset på Ås og trykket og deretter hengte trykkene på snor til tørk.  Hele sitt liv arbeidet Odd med serigrafi i små opplag og har stadig prøvet seg frem med nye teknikker. 

​

​

​

​